Kystfriluftsliv i Solund 9 september - 12 september

I uke 37 dro vi til Solund, helt ut i havgapet ytterst i Sognefjorden for å få kunnskap og erfaringer med aktiviteter knyttet til kystfriluftsliv. Temaer på turen var naturbasert tursime, og bruk av kajakk og bruksbåter. Vi hadde camp på Little Færøy, hos Roar (kjent fra TV-serien "Der som ingen kunne tru at nokon kunne bu") fra mandag til torsdag, noen sov i store lagstelt, mens andre som i et båtnaust under tak. Vi var mange om å synes det var litt deilig å sove under tak på tur :)
Siden vi hadde to dager med havkajakk og fikk godkjent våttkort (Grunnkurs Havpadling) har jeg valgt havkajakk og padling som tema for dette blogginnlegget.

Kart fra Norgeskart.no

Hva bør en padler kunne for å trygt ferdes alene eller med andre på tur?
Flisen (2006) påpeker en padler først og fremst skal beherske ombord- og ilandstigning, både fra brygge eller strand. For det andre skal kajakken tømmes på riktig måte. I det tredje punktet skal padleteknikken kunne beherskes, særlig støttetakene. For det fjerde skal man kunne selvredning og kameratredning.

Nice view!

Foto: Kjetil Øygard

En oversikt over utstyret som brukes under havpadling
Havkajakken - Skal være konstruert slik at den kan brukes både i smult farvann og i bølger. Kajakken skal ha minst to vanntette skott som fungerer som pakkrom, men de har også en viktig sikkerhetsfunksjon. Ved en velt er det bare sittebrønnen som kan bli fylt med vann. Kajakkene er som regel laget av plast eller glassfiber, men det finnes også kajakker laget av andre materialer som tre, duk, komposittmaterialer osv.
Padleåren - Dette er den viktigste utstyrsdetaljen etter kajakken. Disse kan variere masse, og materialet, formen og størrelsen på årebladet og skaftet er med på å skille de ulike padleårene. Padleårer kan være høyre eller venstrevridde. En venstrevridd åre er åreskaftet litt kraftigere på venstre side enn på høyre side. Årsaken til denne utformingen er at årebladenes vinkel i forhold til hverandre gjør det enkelt å padle med høy åreføring.
Padlevesten - Viktig sikkerhetsutstyr. Padlevestene til kajakkpadling er flytevester, ikke redningsvester. Det er viktig at den sitter bra og ikke er til hinder for padlingen.
Spruttrekket - Meningen med et spruttrekk er for å stenge vannet ute fra sittebrønnen og holde deg tørr under padlingen. (Ekholm, 2009)

Dansken poserer fornøyd med dagens fangst, Jonas lengter hjem, og Alea ler av de grovisene til Kristian.

Foto: Kjetil Øygard

Kort om padleteknikk

Ombord- og ilandstigning - Det er viktig å sørge for å ha tyngdepunktet rett over senterlinjen i kajakken. Det er lurt å ha noe å støtte seg på f. eks en bryggekant. I en havkajakk er det forholdsvis enkelt med å gå ombord i kajakken mens deler av den fortsatt er på land, for å så skyve seg ut når man sitter nedi.

Sittestilling - Rett i ryggen, eller overkroppen lett lent forover, lett bøy i knærne og føttene mot fotstøtter som er justert etter beinlengden gir et godt utgangspunkt for sikker og energieffektiv padling.

Padleåren - Padleåren skal holdes litt bredere enn skulderbredden din. Med en venstrekontrollert åre holder du et fast grep med venstrehånden, og åren roterer i din høyre hånd ettersom du padler. 

Høy åreføring - Høy frekvens og isett av åren i vannet nær kajakkens sider.

Lav åreføring - Lav frekvens med isett av padleåren lengre ut fra kajakkens sider. 

Lav padlestil går saktere, men er mindre slitsomt. Den er også mer nybegynnervennlig, da den gir større stabilitet og mulighetene til å ta støttetak er større (Flisen, 2005)

Padleteknikk er som alt annet, øvelse gjør mester. Det som gir gode resultater er en kombinasjon av praksis og teori, supplert med råd fra erfarne padlere.

Padlevettreglene

1. Velg båt som passer til dine ferdigheter og til turen.

2. Sjekk at utstyret er i orden. Husk sikkerhetsutstyret.

3. Kle deg etter vanntemperaturen. Ta med reservetøy.

4. Ha alltid med godkjent padlevest. Gjør det til en vane å padle med vesten på.

5. Overvurder ikke dine egne ferdigheter. Øv deg på rednngsteknikker.

6. Dersom du velter, forlat ikke båt eller åre.

7. Ha respekt for vær og vind.

8. Hold god avstand til andre båter.

9. Lær deg livredning.

10. Vær miljøbevisst. Vis hensyn ovenfor naturen. Husk sporløs ferdsel. (Eltvik, 2002)

Solnedgangen ut mot havgapet, detta var fint!

Foto: Kjetil Øygard

Kilder:

Flisen, T. (2005) ABC for kajakkpadlere. Håndbokforlaget. Oslo

Ekholm, S. (2009) Kajakkhåndboken. Gyldendal Norsk Forlag AS. Oslo

Eltvik, L. (2002) Råd og tips til kajakk- og kanopadlere. Norges Padleforbund. Oslo [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.okk.org/new/wp-content/uploads/2011/09/Hefte-10_R%C3%A5d-og-tips.pdf (Hentet 22.09.13)

Klatreuke på klatrefeltet Kvam i Sogndal

I uke 35 (26-29 august) hadde vi i B3 friluftsliv 4 dager med klatreundervisning på klatrefeltet Kvam i Sogndal. I denne uka var vi også en tur til Veitastrond for å buldre. Vi var heldige med bra vær, tørre forhold  og fine temperaturer hele uka, perfekte klatreforhold med andre ord. I løpet av uka var vi blant annet innom rapellering, topptau- og klatring på bolter samt buldring og klatreteknikk. Selv har jeg ikke så mye klatreerfaring utendørs, så endel av undervisningen var ny læring for min del, og jeg ble stoka på å klatre mer etter kurset!

Som en del av fagbloggen skal jeg skrive litt generelt om klatrehistorien i Norge, og litt om utstyret som kreves og ulike klatregrener

En innledende klatrehistorie
Vi mennesker har klatret i fjell i mange tusen år, men å kun ha klatringen og en fjelltopp som målet for turen har ikke eksistert så lenge. Den tidligste sportsmotiverte klatreturen i Norge der det ble brukt tau og bolter var førstebestigningen av Romsdalshorn i 1828. Rundt disse tider var det en gradvis økning i interessen for høye fjell i Norge, såvel som Europa og spesielt i Alpene. Den neste store klatrebragden i Norge sto engelskmannen William Cecil Slingsby for, da han besteg Store Skagadølstind (2405moh) i 1876. Klatremiljøet på denne tiden var dominert av utlendinger fram til århundreskiftet, men med dannelsen av Norsk Tindeklubb i 1908 fikk Norge for alvor sitt eget klatremiljø.(Gangdal, 2004).
I denne pionertiden var klatrestilen noe helt annet enn idag, med svært enkelt utstyr og til tider uten noen form for sikring. Men med tiden utviklet sporten seg, og på 1950-tallet ble det utviklet ordetlig spesialutstyr for klatring, som førte til at klatringen ble en tryggere sport, og åpnet for å klatre stadig vanskeligere ruter.
I løpet av de siste 20 årene har klatresporten vokst mye og det har dukket opp nye grener som konkurranseklatring og buldring (Oxlade, 2003).

For spesielt interesserte kan du her se klipp fra en bestigning av Store Skagastølstind fra 1918: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/109986/

Foto: theslingsbys.co.uk

Ulike klatregrener/former for klatring

* Merk at jeg går ut ifra at det klatres to og to sammen i forklaringene.

- Klatring på topptau
Med klatring på topptau er klatreren sikret mot fall med et tau som er forankret på toppen av klatreruten. Klatrekompisen sikrer ved å stå på bakken og ta inn tau ettersom klatreren klatrer oppover. Topptauklatring er velegnet for nybegynnere.

- Klatring på led i en ferdig sikret rute
I sportsklatring er det slått inn bolter i fjellet med korte mellomrom. Lederen klatrer opp og klipper tauet til forankringene med en kortslynge, der den ene enden av kortslyngen festes til bolten i fjellet, mens tauet klippes inn på karabineren i den andre enden. Sikreren står på bakken og gir ut tau etterhvert som man klatrer oppover

- Buldring
Buldring går ut på å klatre små høyder, for eksempel på store steiner eller på lave fjellvegger. Her brukes det ingen forankring, men klatrekameraten kan med fordel spotte og ta deg litt imot om du skulle falle.(Oxlade, 2003)

Hedda buldrer i Veitastrond

Foto: Vigdis Berge

Utstyr:
Det benyttes forskjellige typer utstyr innenfor de forskjellige grenene av klatresporten. De som driver med buldring trenger som regel bare bare klatresko, krittpose og en crashpad, mens de som praktiserer tradisjonell klatring utstyrer seg med både sele, tau, karabinere, forankringer og forskjellige andre former for sikkerhetsutstyr (Oxlade, 2003).
Klatretauet som brukes for å sikre klatreren er elastisk, slik at de fanger opp et eventuelt fall på en myk måte istedenfor at det blir full stopp.

Kilder
Gangdal, J. (2004) Klatring - Håndbok i fjellsport. H. Aschehoug & Co, Oslo 
Oxlade, C. (2003) Ekstremsport Klatring. Esstess Forlaget, Risør