Klatreuke på klatrefeltet Kvam i Sogndal

I uke 35 (26-29 august) hadde vi i B3 friluftsliv 4 dager med klatreundervisning på klatrefeltet Kvam i Sogndal. I denne uka var vi også en tur til Veitastrond for å buldre. Vi var heldige med bra vær, tørre forhold  og fine temperaturer hele uka, perfekte klatreforhold med andre ord. I løpet av uka var vi blant annet innom rapellering, topptau- og klatring på bolter samt buldring og klatreteknikk. Selv har jeg ikke så mye klatreerfaring utendørs, så endel av undervisningen var ny læring for min del, og jeg ble stoka på å klatre mer etter kurset!

Som en del av fagbloggen skal jeg skrive litt generelt om klatrehistorien i Norge, og litt om utstyret som kreves og ulike klatregrener

En innledende klatrehistorie
Vi mennesker har klatret i fjell i mange tusen år, men å kun ha klatringen og en fjelltopp som målet for turen har ikke eksistert så lenge. Den tidligste sportsmotiverte klatreturen i Norge der det ble brukt tau og bolter var førstebestigningen av Romsdalshorn i 1828. Rundt disse tider var det en gradvis økning i interessen for høye fjell i Norge, såvel som Europa og spesielt i Alpene. Den neste store klatrebragden i Norge sto engelskmannen William Cecil Slingsby for, da han besteg Store Skagadølstind (2405moh) i 1876. Klatremiljøet på denne tiden var dominert av utlendinger fram til århundreskiftet, men med dannelsen av Norsk Tindeklubb i 1908 fikk Norge for alvor sitt eget klatremiljø.(Gangdal, 2004).
I denne pionertiden var klatrestilen noe helt annet enn idag, med svært enkelt utstyr og til tider uten noen form for sikring. Men med tiden utviklet sporten seg, og på 1950-tallet ble det utviklet ordetlig spesialutstyr for klatring, som førte til at klatringen ble en tryggere sport, og åpnet for å klatre stadig vanskeligere ruter.
I løpet av de siste 20 årene har klatresporten vokst mye og det har dukket opp nye grener som konkurranseklatring og buldring (Oxlade, 2003).

For spesielt interesserte kan du her se klipp fra en bestigning av Store Skagastølstind fra 1918: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/109986/

Foto: theslingsbys.co.uk

Ulike klatregrener/former for klatring

* Merk at jeg går ut ifra at det klatres to og to sammen i forklaringene.

- Klatring på topptau
Med klatring på topptau er klatreren sikret mot fall med et tau som er forankret på toppen av klatreruten. Klatrekompisen sikrer ved å stå på bakken og ta inn tau ettersom klatreren klatrer oppover. Topptauklatring er velegnet for nybegynnere.

- Klatring på led i en ferdig sikret rute
I sportsklatring er det slått inn bolter i fjellet med korte mellomrom. Lederen klatrer opp og klipper tauet til forankringene med en kortslynge, der den ene enden av kortslyngen festes til bolten i fjellet, mens tauet klippes inn på karabineren i den andre enden. Sikreren står på bakken og gir ut tau etterhvert som man klatrer oppover

- Buldring
Buldring går ut på å klatre små høyder, for eksempel på store steiner eller på lave fjellvegger. Her brukes det ingen forankring, men klatrekameraten kan med fordel spotte og ta deg litt imot om du skulle falle.(Oxlade, 2003)

Hedda buldrer i Veitastrond

Foto: Vigdis Berge

Utstyr:
Det benyttes forskjellige typer utstyr innenfor de forskjellige grenene av klatresporten. De som driver med buldring trenger som regel bare bare klatresko, krittpose og en crashpad, mens de som praktiserer tradisjonell klatring utstyrer seg med både sele, tau, karabinere, forankringer og forskjellige andre former for sikkerhetsutstyr (Oxlade, 2003).
Klatretauet som brukes for å sikre klatreren er elastisk, slik at de fanger opp et eventuelt fall på en myk måte istedenfor at det blir full stopp.

Kilder
Gangdal, J. (2004) Klatring - Håndbok i fjellsport. H. Aschehoug & Co, Oslo 
Oxlade, C. (2003) Ekstremsport Klatring. Esstess Forlaget, Risør