Veiledertur i skogen 10-12 oktober

Veiledertur

Onsdag 10. oktober - Fredag 12. oktober

Denne turen fikk jeg dessverre ikke vært med på grunnet sykdom, men en sentral bit for turen var orientering og navigering i høyfjellet.

Kompasskurs
I boka Breboka beskiver Haslene, (2008 s. 116) kompasskurs slik:
1. Legg kanten av kompasset så marsjretningspila på kompasset går i rett linje fra punktet der du er, til punktet der du skal.
2. Vri kompasshuset slik at kompasshusets nordpil blir parallelle med kartets nordlinjer
3. Ta kompasset vekk fra kartet. Snu deg og kompasset slik at kompassnåla ligger i kompasshusets nordpil. Pass på at den røde delen av kompassnåla peker mot N-merket inne i kompasshuset. Marsjretningspila peker nå i den retning du skal gå.

Bilde hentet fra ntnu.no

Kartet

Kartet er det viktigste redskapet når vi skal orientere. Kompasset hjelper oss veldig om sikten er dårlig eller det er vanskelig å orientere seg utifra kartet. Kartet er etter Horgen (2010 s; 174) et forminsket bilde av terrenget, sett ovenifra. Ved hjelp av kartet og med erfaring og øvelse kan vi se for oss hvordan terrenget ser ut i virkeligheten når vi sitter hjemme i stua. Et vanlig turkart har målestokken 1:50000, det vil si 1 cm på kartet er 500 m. i virkeligheten. Ekvidistansen 20m, som betyr at det mellom hver høydekurve er 20 høydemeter. Det er avstanden mellom høydekurvene på kartet som sier oss hvor bratt det er i virkeligheten.

Sikre holdepunkter

Sikre holdepunkter er terrengformasjoner eller spesielle kjennetegn som f. eks. en hytte, et lite vann en rygg eller en sti. Dette er holdepunkter som kan fortelle oss akkurat hvor vi er til enhver tid. Ved klar sikt og i kupert terreng i fjellet er det forholdsvis enkelt å lese ut ifra terrenget hvor man befinner seg på kartet. I tett tåke og i dårlig sikt er det mye vanskeligere å orientere siden du ikke ser mye av terrenget du befinner deg i. Da kommer kompasset til sin fulle rett og det kan også være lurt å ha en viss peiling på hvor fort man går og avstand. Ved å vite sånn ca tidsbruken pr. km kan man få en viss formening om hvor man befinner seg i terrenget.

Kilder
Haslene, S. (2008) Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo
Horgen, A. (2010) Friuftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand

Brekurs 17-21 september 2012

Brekurs 

Mandag 17 - 21 september 2012

Tidlig på mandagsmorgenen satte vi kurs mot Jostedalen og Gjerde camping hvor vi skulle bo under bre-undervisningsuka. I løpet av uka var vi innom Nigardsbreen (3 ganger), Tuftebreen og Fåbergsstølsbreen. Fra tidligere har jeg gått litt på isbre som guttunge på 90-tallet, faktisk på akkurat de samme brearmene vi gikk på i breuka, det var litt morsomt å tenke tilbake på. Jeg la spesielt merke til at noen av brearmene, kanskje spesielt Bergsetbreen hadde trukket seg veldig mye tilbake siden 1996 da jeg var der sist.

Nettleseren din støtter ikke visning av iframe. <a href="http://kart.statkart.no/adaptive2/default_embed.aspx?id=0wo1aASQ8GU08pN" target="_blank">Du kan se innholdet i rammen her</a>

Kartutsnitt hentet fra norgeskart.no

Målene for turen var:

·         Gi en innføring i brevandring

·         Taulagsvandring, forsering av brefall

·         Bevegelsesteknikk og bruk av isøks og stegjern

·         Kjennskap til metoder for redning fra sprekk på blåis eller snødekt bre.

·         Refleksjon rundt veiledning på bre, hvordan bevege seg trygt med gruppe på bre?

·         Etter endt undervisning bør studentene være i stand til å gå på enklere breer i Norge sammen med andre med tilsvarende bakgrunn. 


Bevegelsesteknikk på isbreen

For å kunne ta deg sikkert frem på isbreen bør man bruke stegjern. Uten stegjern er det glatt og man kan 

skli veldig lett, dette er noe man ikke ønsker da det kan være svært farlig å skli ned i en bresprekk.

Når du går med stegjern bør du ha i bakhodet at de kan henge seg fast i buksebein og taustumper fra selen, 

for å unngå faren for dette bør man prøve å få opp knærne og gå litt bredbeint under gange.

Man bør tilstrebe å få så mange tagger som mulig inn i isen når man går, dette blir kalt fransk teknikk. Det 

betyr at ved gange må man vinkle eller vri ankelen slik at taggene går ned i isen. Fronttaggteknikk brukes i 

bratt terreng, da det blir så bratt at det ikke lenger er mulig å praktisere fransk teknikk.

Isøksa holder du i "hodet" mens du går og bruker den mest som en spaserstokk i flatt terreng. Det er ved

brattere terreng og ved forseringer av sprekker den kommer til sin fulle rett.

Vandreteknikker på bre.

Bilde tatt fra DNT Sør

Haslene (2008 s; 67-68)

Inndeling i tauet
Grunnen til at vi bruker taulag på breen er for å hindre utglidninger og begrense faren for fall. 
Vandremetoden i et taulag vil si at alle beveger seg samtidig. Det skal være ca lik avstand mellom alle i 
taulaget, dette kan gjøres ved å legge tauet frem og tilbake på bakken med så mange bukter som det er 
brevandrere. Avstanden justeres likt og man slår en åttetallsknute på hver bukt. (Haslene, 2008)
Det er lurt at førstemann og sistemann har en taukveil på det dobbelte av avstanden mellom personene i 
taulaget mtp evt kameratredning.

Bevegelse i taulag

Ved vandring i taulag er det viktig at tauet er stramt og rett. Ved slakt tau vil det bli vanskeligere å holde

igjen et evt fall i taulaget siden det blir et stort rykk i tauet. Skal taulaget passere noen sprekker er det viktig

å passere de vinkelrett på tvers, da har taulaget bedre kontroll ved et fall enn ved å gå langs på en rygg f. eks

(glidelåseffekten). Hvis terrenget skulle være vanskelig å passere kan det være hensiktsmessig å sette noen

mellomforankringer for å gjøre draget ved et evt fall mye gunstigere for de andre i taulaget, samt redusere

risikoen.

Mellomforankring
En mellomforankring brukes når taulaget må gå langs smale rygger eller krysse sprekker på skrå (Haslene
2008; 90). Førstemann i taulaget skrur en isskrue med karabiner og evt en slynge med en ekstra karabiner.
Etterhvert som taulaget beveger seg sikrer alle seg ved å feste seg inn og ut av mellomforankringen.
Dette gjør brevandringen mer sikker i ulendt og vanskelig terreng.

"Den lille istiden"
I den moderne brehistorien på Jostedalsbreen er det et år som alltid går igjen, nemlig året 1750.
Det hadde i mange år vært en lav gjennomsnittstemperatur og breene vokste og dalbreene gikk lenger og
lenger ut i dalen. Likevekstlinjen, som er er sone på breen der nedbørstilførselen er lik avsmeltingen var
tidlig på 1700-tallet 150m lenger ned enn den er idag. Nigardsbreen er et eksempel på en dalbre som vokste
seg langt utover dalen og reiv med seg både stølsbruk og hus. "Den lille istiden" kulminerte etter 1750 og
brearmene trakk seg etterhvert tilbake. Idag kan vi ofte se endemorenen fra 1748, og det er rart å tenke på
 at breene virkelig har vært så store bare for 260 år siden.

Bilde tatt fra vitenskap.dk

Nigardsbreen med inntegna morener fra 1748, 1850 og 1930. (Foto Bjørn Wold 1990).

Bilde tatt fra Meterologisk institutt.

Oppsummering

Vi brukte den første dagen på å øve på ulike ganglag på breen, spesielt å gå bratt nedover. Det var overraskende hvor godt stegjern faktisk sitter i isen. Utover i uka hadde vi bl. a. kameratredning ved fall i bresprekk, klatring på topptau, gange på snødekt bre og øving på mellomforankringer. På de ulike breene kunne vi noen steder se spor etter breen og hvor stor den var i årene rundt 1750.

Kilder:

Haslene, S. (2008) Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo

Høyfjellstur fra Grinde til Sogndal 3-9 September

Mandag den 3. september dro B2 friluftsliv til Grinde ved Leikanger Klassen var delt inn i grupper på 4 og 4. Jeg var på gruppe med Ida, Stein Erik og Frida. Denne turen skulle vare fra Mandag 3. september til søndag 9 september. Veilederne Odd-Lennart og Jostein skulle være med på turen til onsdag og derfra skulle vi gå gruppevis over fjellet til Sogndal hvor vi skulle være i mål på søndag.

Kart over turen fra Grinde til Sogndal:

Mål for turen

-       Fjellflora og naturkjennskap generelt for friluftslivsveiledere

-       Basisfriluftsliv med vekt på ferdsel i fjellet, vandring, leirslaging, bekledning, telt, pakking av sekk.

-       Innføring i orientering og veivalg i høyfjellet

På denne turen har jeg valgt å skrive litt om ulike terrengformer vi har i Norge, og hvordan de ble skapt. I boka Geologi og landformer i  Norge forteller Trømborg, D. (2006; 12) oss at jorda ble skapt for mer enn fire milliarder år siden, og det er den geologiske historien som kan fortelle oss om jordas utvikling frem til idag. I dette tidsrommet har både indre og ytre geologiske prosesser har vært aktive. Dette har gjort at det hele tiden har vært forandring i landskapet på hele jorden. For eksempel kan det der det ligger en lang fjord idag, kan det ha vært høyfjell for mange millioner av år siden. "Kontinentene har flyttet på seg, og fjellkjeder er dannet og brutt ned." (Trømborg, 2006; 12)
Jeg skal fortelle kort om noen av de mest karakteristiske landformene vi har i Norge idag.

U- dal 
U- dalene er de mest vanlige dalene i Norge, De kjennetegnes ved å være breie og åpne med bratte sider og flat bunn (Trømborg, 2006). Dalen vil da se ut som en slags U. Dette skyldes isbreer som under de mange istidene har gravd og skuret seg vei og dannet daler. Størrelsen på U- daler bestemmes isbreen, både tykkelse og hastighet, samt berggrunnens hardhet.

V - dal
Elver og vannmasser graver seg rett nedover. De finner alltid den enkleste veg nedover. I fast berg vil de harde sidene bli stående slik at det blir et bratt elvegjel med loddrette vegger. Det vil også foregår forvitring som sprenger løs stykker fra berget , og bitene vil rase ned i elva. (Trømborg, 2006). Dette vil etterhvert gi elvedalen en karakteristisk V - formet tversnitt. Elveløpet i en U- dal kan over lang tid også omgjøre dalen delvis til en V - dal.

Bildet tatt fra Store norske leksikon.

©KF-bok - begrenset lisens

Fjorder
Norges fjorder er også skapt av isbreer, som under istidene gravde seg dypere og dypere ved hver istid. Vi finner derfor igjen de samme karakteristiske trekkene som U-dalene har. Fjordene er ofte dypere lenger inn i fjorden, mens ved fjordmunningen er det gjerne en terskel. Et eksempel på dette er inne i Sognefjorden som er 1308m på det dypeste mens den ved fjordmunningen kun er 200m dyp. (Trømborg, 2006)

Avslutning
På turen vår startet vi nede ved Sognefjorden og gikk oppover mot Grinde og Øyestølen og vi kunne gjennom turen gjenkjenne flere U - daler, enkelte små V-daler, gjerne elveløp som hadde gravd seg nedover fra det som opprinnelig er/var en U-dal. Landskapet slik det er idag er et resultat av de geologiske prosessene som har skurt, skjøvet og presset bergrunnen over millioner av år.

Kilder:
Trømborg, Dagfinn. (2006). Geologi og landformer i Norge. Oslo. Landbruksforlaget.

Kanotur på Kaupangerfjorden 24-26 august.

24-26 august 2012 dro B2 friluftsliv ut på kanotur til Kaupanger. Vi padlet ut ifra Amlabukta og videre til Holm, og overnattet to netter i en gapahuk som vi selv lagde med tau og presenning. Vi ble delt inn gruppevis 4stk per gruppe på 2 kanoer. Gruppa mi bestod av Stefan, Alea, Marte og meg selv.

Målene for turen var:

·         Bli bedre kjent

·         Basisferdigheter i friluftsliv

·         Trivsel ute uten telt som ly for vær og vind

·         Bli bedre til å ferdes på sjø/innsjø med kano

·         Trygg på sikkerhet knyttet til vann og kano

·         Kameratredning i sjø/åpent vann og førstehjelp

Jeg har valgt i dette blogginnlegget å skrive nærmere omkring padleteknikk i kano. Kanopadling kan variere stort, fra et helt stille vann til en strykende elv og brott sjø med bølger. Tidligere har jeg padlet litt i kano, men har ikke hatt så mye fokus på ulike padletak og samhandling med den du padler med. Med erfaring har det blitt litt sikk-sakk men har alltid kommet frem til målet. Gjennom stryk har det blitt litt gale-matias padling, men gjennom prøving og feiling har jeg lært meg litt om manøvrering av kanoen etter egen erfaring.

Padleteknikk

For å kunne manøvrere kanoen under ulike forhold er det en stor fordel å mestre «kanoens edle kunst». For turer på sjøen og i rolige vann er det noen få grunntak som er en fordel å kunne ifølge (Horgen, 2009), disse er: framtak, J-tak, og sveiptak. Har man en grunnleggende teknikk for kanopadlinga vil det være enklere å ferdes og fokuset blir mer på opplevelsene og selve turen, istedenfor å styre med kanoen i sikk-sakk hele tiden.

Jeg vil fokusere på de enkle grunntakene i denne teksten, da det finnes flere forskjellige padletak man bør kunne mestre i striere vann og elvestryk. Men i og med at turen vår var på sjøen i forholdsvis enkle forhold holdt vi oss til grunntakene. Først og fremst er det viktig å ha et godt grep om padleåren, med den ene hånden om «t-grepet» på padleåren og den andre hånden en skulderbredde lenger ned på åren. Det er også viktig med en god sittestilling. Det er vanligst å sitte på setene i kanoen, disse fungerer fint på stille vann, men er du i en elv med stryk o.l kan det være bedre å sette seg ned på kne i kanoen. Dette gjør at man kommer mer over åren og padletaket kan bli mer effektivt samtidig som man senker tyngdepunktet i kanoen.

De ulike grunntakene

Framtaket – Mest mulig fremdrift. Også det vanligste åretaket vi bruker. Gjennomføres ved å lene seg noe frem og plasserer åren nesten loddrett ned i vannet litt fremfor seg. Årebladet skal være vinkelrett på kanoen og man trekker årebladet parallelt langs med kanosiden helt til årebladet har passert hoftehøyde. Trekk åren opp og gjenta.

Framtak. 

Bilde hentet fra natursekken.no

J-taket – Akterpadlerens viktigste styretak. Styrer kanoen mot akterpadlerens side. J-taket gjennomføres i forlengelsen av framtaket, hvor man idet åren passerer hofta, vrir åren med tommelen føres vekk fra kroppen og presser åren utover istedenfor rett bak.

J- tak.

 Bildet er hentet fra natursekken.no

Sveiptak - Styretak som kan benyttes av begge padlerne. Det gir motsatt effekt av J-taket. Åren settes ned i vannet litt lenger ut enn vanlig og padleren fører åren i en bue innover mot kanoen. Dette taket kan også reverseres ved å føre åren fremover istedenfor bakover.

Sveiptak, også kalt c - tak

Bildet er hentet fra natursekken.no

Oppsummering

Ved å kunne disse enkle styretakene kan man holde kanoen mer rett på kurs og unngå veldig sikk-sakk kjøring. Spesielt for akterpadleren er disse takene vanlig å måtte bruke under padling. Jeg erfarte på turen vår at å padle i samspill med padlepartneren, altså i samme takt samt å bruke ca like stor kraft i åretakene vil man holde seg mer på rett kurs.

Kilder:

Horgen, M. (2009). Kano på vann og vassdrag. Høgskoleforlaget, Kristiansand.

Fossheim, K (20XX) Kano 1 - Grunnleggende ferdigheter [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1409401&within_tid=1408415 [Lest den 26.10.2012].

Første innlegg i bloggen.

Tjenare! Dette er en blogg som skal omhandle mine turer og opplevelser fra bachelorgraden min i friluftsliv fra høgskolen i Sogn og Fjordane skoleåret 2012-2013