Brekurs 17-21 september 2012

Brekurs 

Mandag 17 - 21 september 2012

Tidlig på mandagsmorgenen satte vi kurs mot Jostedalen og Gjerde camping hvor vi skulle bo under bre-undervisningsuka. I løpet av uka var vi innom Nigardsbreen (3 ganger), Tuftebreen og Fåbergsstølsbreen. Fra tidligere har jeg gått litt på isbre som guttunge på 90-tallet, faktisk på akkurat de samme brearmene vi gikk på i breuka, det var litt morsomt å tenke tilbake på. Jeg la spesielt merke til at noen av brearmene, kanskje spesielt Bergsetbreen hadde trukket seg veldig mye tilbake siden 1996 da jeg var der sist.

Nettleseren din støtter ikke visning av iframe. <a href="http://kart.statkart.no/adaptive2/default_embed.aspx?id=0wo1aASQ8GU08pN" target="_blank">Du kan se innholdet i rammen her</a>

Kartutsnitt hentet fra norgeskart.no

Målene for turen var:

·         Gi en innføring i brevandring

·         Taulagsvandring, forsering av brefall

·         Bevegelsesteknikk og bruk av isøks og stegjern

·         Kjennskap til metoder for redning fra sprekk på blåis eller snødekt bre.

·         Refleksjon rundt veiledning på bre, hvordan bevege seg trygt med gruppe på bre?

·         Etter endt undervisning bør studentene være i stand til å gå på enklere breer i Norge sammen med andre med tilsvarende bakgrunn. 


Bevegelsesteknikk på isbreen

For å kunne ta deg sikkert frem på isbreen bør man bruke stegjern. Uten stegjern er det glatt og man kan 

skli veldig lett, dette er noe man ikke ønsker da det kan være svært farlig å skli ned i en bresprekk.

Når du går med stegjern bør du ha i bakhodet at de kan henge seg fast i buksebein og taustumper fra selen, 

for å unngå faren for dette bør man prøve å få opp knærne og gå litt bredbeint under gange.

Man bør tilstrebe å få så mange tagger som mulig inn i isen når man går, dette blir kalt fransk teknikk. Det 

betyr at ved gange må man vinkle eller vri ankelen slik at taggene går ned i isen. Fronttaggteknikk brukes i 

bratt terreng, da det blir så bratt at det ikke lenger er mulig å praktisere fransk teknikk.

Isøksa holder du i "hodet" mens du går og bruker den mest som en spaserstokk i flatt terreng. Det er ved

brattere terreng og ved forseringer av sprekker den kommer til sin fulle rett.

Vandreteknikker på bre.

Bilde tatt fra DNT Sør

Haslene (2008 s; 67-68)

Inndeling i tauet
Grunnen til at vi bruker taulag på breen er for å hindre utglidninger og begrense faren for fall. 
Vandremetoden i et taulag vil si at alle beveger seg samtidig. Det skal være ca lik avstand mellom alle i 
taulaget, dette kan gjøres ved å legge tauet frem og tilbake på bakken med så mange bukter som det er 
brevandrere. Avstanden justeres likt og man slår en åttetallsknute på hver bukt. (Haslene, 2008)
Det er lurt at førstemann og sistemann har en taukveil på det dobbelte av avstanden mellom personene i 
taulaget mtp evt kameratredning.

Bevegelse i taulag

Ved vandring i taulag er det viktig at tauet er stramt og rett. Ved slakt tau vil det bli vanskeligere å holde

igjen et evt fall i taulaget siden det blir et stort rykk i tauet. Skal taulaget passere noen sprekker er det viktig

å passere de vinkelrett på tvers, da har taulaget bedre kontroll ved et fall enn ved å gå langs på en rygg f. eks

(glidelåseffekten). Hvis terrenget skulle være vanskelig å passere kan det være hensiktsmessig å sette noen

mellomforankringer for å gjøre draget ved et evt fall mye gunstigere for de andre i taulaget, samt redusere

risikoen.

Mellomforankring
En mellomforankring brukes når taulaget må gå langs smale rygger eller krysse sprekker på skrå (Haslene
2008; 90). Førstemann i taulaget skrur en isskrue med karabiner og evt en slynge med en ekstra karabiner.
Etterhvert som taulaget beveger seg sikrer alle seg ved å feste seg inn og ut av mellomforankringen.
Dette gjør brevandringen mer sikker i ulendt og vanskelig terreng.

"Den lille istiden"
I den moderne brehistorien på Jostedalsbreen er det et år som alltid går igjen, nemlig året 1750.
Det hadde i mange år vært en lav gjennomsnittstemperatur og breene vokste og dalbreene gikk lenger og
lenger ut i dalen. Likevekstlinjen, som er er sone på breen der nedbørstilførselen er lik avsmeltingen var
tidlig på 1700-tallet 150m lenger ned enn den er idag. Nigardsbreen er et eksempel på en dalbre som vokste
seg langt utover dalen og reiv med seg både stølsbruk og hus. "Den lille istiden" kulminerte etter 1750 og
brearmene trakk seg etterhvert tilbake. Idag kan vi ofte se endemorenen fra 1748, og det er rart å tenke på
 at breene virkelig har vært så store bare for 260 år siden.

Bilde tatt fra vitenskap.dk

Nigardsbreen med inntegna morener fra 1748, 1850 og 1930. (Foto Bjørn Wold 1990).

Bilde tatt fra Meterologisk institutt.

Oppsummering

Vi brukte den første dagen på å øve på ulike ganglag på breen, spesielt å gå bratt nedover. Det var overraskende hvor godt stegjern faktisk sitter i isen. Utover i uka hadde vi bl. a. kameratredning ved fall i bresprekk, klatring på topptau, gange på snødekt bre og øving på mellomforankringer. På de ulike breene kunne vi noen steder se spor etter breen og hvor stor den var i årene rundt 1750.

Kilder:

Haslene, S. (2008) Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo