Jostedalsbreen på langs 22-24 mai

Onsdag 22 mai dro klassen opp til Gjerde i Jostedalen med et mål om å kunne gå Jostedalsbreen på langs. Plan A og plan B var å starte med å gå inn Stordalen opp på Lodalsbreen, videre opp brefallet Småttene og det andre var inn Fåbergsdalen og opp på Lodalskåpa. Disse måtte vi gi opp grunnet litt ruskete vær. Vi valgte isteden å gå opp fra Haugen like utenfor Gjerde, opp på Hauganosi og videre inn til Steinmannen hvor vi hadde vår førte overnatting. Derfra gikk vi Jostedalsbreen på langs til Flatbrehytta i Fjærland på 2 dager.

Godværet viste seg etterhvert, her fra midt oppe på breen.

Foto: Alea Møbius

Siden vi var på isbre nesten hele turen skal dette blogginnlegget handle om nettopp Isbreer.

Hva er en isbre?
En bre består av snø og is som har ligget sammenhengende på landjorden i mer enn 10 år. Breen blir dannet ved at snøen som overlever sommeren blir presset sammen og får en større tetthet. Etter noen år vil tettheten øke ytterligere ved at smeltevann fryser på sin vei ned gjennom snøen. Denne snøen kalles firn, før nesten all luft blir presset ut og snøen omformes til en mer homogen masse. Etter en viss tid blir firnen nærmest lufttett og massen regnes som breis (Haslene, 2008).

Snøen blir presset sammen.

Bilde tatt fra forskning.no

Ulike bretyper

- Platåbre - En isbre som dekker et helt fjellområde, og kan ha brearmer som strekker seg ned i daler. Eksempler på dette er Jostedalsbreen og Hardangerjøkulen.
- Alpin dalbre - En bre som ligger i en dal, smal og langstrakt men som ikke kommer fra en platåbre.
- Isstrømnett eller bre av Spitsbergentype - System av dalbreer som henger sammen med oppstikkende nunatakker (fjelltopper).
- Botnbre - En bre som ligger i en typisk botn, og ikke strekker seg utover denne. (Finnes mange av disse i Norge)
- Hengebre - Samme som en botnbre, bare uten en botn. Dvs at breen henger som et flak i en bratt fjellside.

Bevegelse i breen

En isbre består som nevnt av frossent vann og oppfører seg ganske likt som vann, bare bevegelsen går mye langsommere. Grunnen til dette er at isen langt nede i breen blir utsatt for et høyt trykk som gir isen plastiske egenskaper. Dette gjør at breen strekker seg ut og blir tynnere i bratte skråninger, mens den samler seg og blir tjukkere på flate partier. Akkurat som i en elv er det gravitasjonskreftene som skaper bevegelsen nedover, og vekten av snøen på toppen av breen vil presse breen nedover i brefallet eller mot fronten av breen. 

For at en bre skal eksistere må det komme mer snø enn det som smelter i de øvre delene av av breen. Dette skaper et snøoverskudd som tyngdekraften transporterer videre ned til de lavere delene av isbreen (Haslene, 2008).

På Bergsetbreen kan vi se breen strekker seg nedover og "samler" seg når dalen flater ut. 

Foto: uib.no

Sprekker

En isbre har ofte sprekker og her er de tre hovedtypene:

1. - Randsprekker

Disse sprekkene oppstår langs kantene hvor breen har stor friksjon mot fjellet. Dette gir store strekkspenninger som gir sprekker oppover og innover i breen.

2. - Tverrsprekker

Tverrsprekker dannes når breen plutselig på et brattere fall, fordi isen i fallet får større hastighet og knekker fra isen på oversiden.

3. - Lengdesprekker

Sprekkene oppstår når dalen utvider seg der breen ligger eller breen går over en langsgående fjellrygg under breen. Disse sprekkene kjennetegnes ved at de ligger i breens bevegelses-retning.

Caroline og Kristoffer på vei ned sisteetappen til Supphelledalen fra Flatbrehytta.

Foto: Alea Møbius

Kilder
Haslene, S. (2008) Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo

Toppturer i Hurrungane 6 - 8 Mai.

Mandag 6. mai dro klassen opp til Turtagrø og inn i Ringsdalen med retur til Sogndal på onsdagen 8. mai. Turen ble en fin opplevelse tross regn og skikkelig "sugeføre". Blant annet fant vi rennende vann som vi kunne bruke som gjorde at vi slapp å smelte snø om til vann som er en tidkrevende prosess spesielt og morgenene. På mandagen hadde vi snøbakketeknikk, redning i snødekt bre og GPS på agendaen, men på tirsdag og onsdag gikk vi på topptur henholdsvis på Lauvnostind fra Ringsdalen, og Kalven fra Krossbu. På toppturene var veivalg i forhold til bratthet og kjøremønster sentralt i undervisningen.

Kartutsnitt fra Ut.no

Gange i bratt snøhelning
Hvis du beveger deg inn og skal passere snøfonner og snøheng i fjellet er det først viktig å gjøre seg oppmerksom på eventuelle faremomenter det innebærer. Eksempler på dette er å se hvor stort henget er, hvor bratt det er, snøtypen, rasfare både for snø og stein, og hvor du havner om du får en utglidning. Om man velger å gå i tau er det en ekstra sikkerhet, men da er det viktig å sikre med mellomforankringer, hvis ikke kan en utglidning dra hele taulaget med seg nedover.
I våt snø bør man være forsiktig med bruken av stegjern siden snøen har en tendens til å kladde under dem, som videre kan føre til at man sklir.

Stakkatogang brukes når vanlig gange ikke er trygt. Du står med føttene inntil hverandre med kroppen mot snøhenget, og holder begge hendene på isøksen som du stikker så langt ned i snøen som mulig. Dette fungerer som en slags forankring. Om det er hard snø og du ikke får stukket isøksa ned til økseskaftet er det viktig at du holder rundt skaftet helt nede ved snøen, dette gjør vektarmen ved et evt fall mindre. Teknikken er å ta to steg, flytte øksa, to nye steg osv.. Det er viktig at du er sikker på snøtrinnene du står i når du flytter isøksa.

Stakkatogang

Foto: DNT Sør

Oppbremsing på snø

Det kan være fatalt å gli ut i et snøheng, og derfor er det lurt å ha innarbeidet en effektiv bremseteknikk om uhellet er ute. Ved fall må du raskt komme deg over på magen og dra isøksa innunder brystet øksehodet ved den ene skulderen og piggen nede ved hofta. Rumpa opp i været og bred beinstilling gir best bremseeffekt (Haslene, 2008). Selv om to av illustrasjonene viser beina ned i snøen er det viktig å tenke på at du plutselig kan får grep og bli tippet rundt, det sikreste er å presse knærne ned i snøen.

Foto: DNT Sør

Om du ferdes uten isøks og stegjern bremser du mest effektivt ved å reise deg opp på alle fire med strak kropp. Husk på faren ved å tippe rundt, lurt å bruke knærne fremfor beina ned i snøen. Armer og hender kan forme en slags kopp som du graver inn i snøen for å bremse (Haslene, 2008)

Kilder
Haslene, S. (2008) Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo

Egenferd over Hallingskarvet 8.-11. april

Tidlig mandag morgen den 8. april dro Even, Caroline, Kim og undertegnede til Ustaoset for å gå opp på Hallingskarvet og videre mot Finse. Dette var en tur uten lærere eller veiledere, vi skulle prøve oss på en egenferd hvor vi selv planla hvor vi skulle dra, hvor langt vi skulle gå, og hvor lenge vi skulle være på tur. Det var ganske fint at vi kunne planlegge alt selv, og vi på gruppa var ganske likesinnede når det gjaldt mål for turen, vi skulle kose oss på tur! Glemme tidspress og ta det hele litt på strak arm etter vær og dagsform. Siden vi tok oss god tid i leiren og samlet overskudd fremfor å stå opp grytidlig og gå hele dagen har jeg valgt å skrive litt om leirliv i dette blogginnlegget.

Jeg, Even the climber og Kimmy poserer på toppen av Hallingskarvet (1853 moh)

Foto: Caroline M. Onarheim

Leirplass
Å kunne etablere en god leir er nødvendig for å kunne ivareta gruppens overskudd underveis på turen. Siden vi tilbrakte mange timer i ulike leirer var det viktig å finne gode leirplasser hvor vi kunne få hvile, lage varm mat og drikke, ha det bra og samle overskudd. For å få til dette er det viktig at leiren gjøres så komfortabel som forholdene tillater.
Å kunne etablere ly og leir på en effektiv og hensiktsmessig måte har også et viktig sikkerhetsaspekt ved seg, f. eks. mangel på overskudd, en som skader seg, eller en værforandring til det verre som gjør det vanskelig å fortsette. Da gjelder det å få opp leiren raskt.
En god leirplass vinterstid ligger på et trygt sted mtp skredfare og utløpsområder, den bør også gi le og ly for vind og nedbør. Får man sol både på morgen og kveld er jo det også et pluss.

Chillern i sola, laang lunsj :)

Foto: Caroline M. Onarheim

Beskyttelse mot vær og vind i en teltleir på vinterfjellet

En ideell teltleir på snø i fjellet bør ha ly for eventuell vind, dette kan skaffes ved å plassere teltet på kortsiden med idet minste forteltet mot vinden, dvs hovedinngangen og det største forteltet bort fra vinden. Videre graver man en levegg av snøblokker med sånn ca samme høyde som teltet, dette vil lede vinden over teltet. Avstanden mellom teltet og leveggen bør være ca 1,5 til 2 meter. Leveggen kan ved sterk vind også forsterkes ved å sette opp skia og bruke de som støtte for leveggen. 

For å forhindre kald trekk inne i teltet hjelper det å legge snø inntil ytterduken rundt hele teltet. Dette er på både godt og vondt, siden litt gjennomtrekk virker forebyggende på dannelse av kondens iform av rim på innsiden av teltduken.

Det er også praktisk å grave seg en forsenkning i forteltet for å enklere stå oppreist, få bedre plass til sekk og utstyr, samt for å etablere en kjøkkenkrok. Dette blir ofte kalt "kuldegrop" for at den kaldeste lufta skal "samle" seg i gropa men Horgen (2010) hevder det ikke er noen temperaturforskjell. 

Telting på toppen av Hallingskarvet, 1853 moh.

Foto: Caroline M. Onarheim

Sporløs ferdsel

I vinterfjellet har vi i mindre grad muligheter til å sette varige spor, siden vi ikke befinner oss i skogen kan vi ikke fyre opp et bål, og det er lite med trær og busker som kan skades ved hugging. Det viktigste blir å ta med seg all søppel og brenne opp dopapiret. Videre er det et diskutert tema hvorvidt man trenger å rive levegger og fylle igjen "kuldegroper". Jeg mener latrinen bør fylles igjen, samt ta resten litt på skjønn. 

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friuftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand

Toppturcamp i Vigdalen 12 - 13 februar

Tirsdag 12 februar til onsdag 13 februar dro vi til Vigdalen for å gå en topptur, og få praktisk erfaring ute med den teoriundervisningen vi hadde hatt inne i klasserommet.

Målene for turen var:

•         Tilegne seg kunnskap om sikker ferdsel på topptur

•         Knytte til seg erfaring om kameratredning i snøskred

•         Trygge veivalg og organisering av gruppe på topptur

•         Bålkos med sosial profil

Skredøvelsen i Vigdalen

På ettermiddagen på tirsdagen øvde vi på kameratredning i snøskred. Det var nytt for mange i klassen, og det var ganske tydelig egentlig. Vi delte oss inn i to grupper og lagde "kunstige" snøskred som vi gravde ned sekker med S/M og ellers noen ski og ting og tang som eksempelvis kan bli funnet i et reelt snøskred. 

De første forsøkene på min gruppe var ganske kaotisk, med ingen klar leder for redningsgruppa og ting tok litt tid, men etterhvert som vi fikk prøve flere ganger fikk vi mer dreisen på søket. Det slo meg at dette trenger mye øvelse og trening for å bli effektiv og flink i.

Kameratredning i snøskred

Dersom du blir begravd av et snøskred, teller hvert minutt. Jo lenger man blir liggende under snøen, jo mer avtar sannsynligheten for at du skal overleve. Dette betyr at for redningsmannskapet er det et kappløp med tiden, og allerede etter et kvarter reduseres sjansene for å finne overlevende under snøen drastisk. Dette har sammenheng med tilstrekkelig oksygentilførsel og/eller virkningsfull HLR. Noen dør av mekaniske skader etter ferden nedover med skredet, uavhengig av hvor raskt man blir funnet. (Landrø, 2007)

Her kan man se at sjansen for å overleve synker raskt etter 15 minutter.

Bilde: http://www.ngi.no

Norges Røde kors Hjelpekorps har punktvis satt opp hvordan man kan redde en eller flere personer som er blitt tatt av et skred. Her har skredet stoppet, og de gjenværende på snøoverflaten må umiddelbart iverksette kameratredning. Tiden er kritisk!

Merk deg medrivings- og forsvinningspunkt
Hvor mange ble tatt? Hvor forsvant de? Hvor ble de ført?
Varsle redningstjenesten: Ring 112.
Hvis det ikke er mobildekning må du søke minst en halv time før du forlater skredet for å hente hjelp.

Prioriter søkeområde
Hvor er det mest sannsynlig å finne den skredtatte?
Hvor er medrivingspunkt, siste sett, forsvinning.
Skredbane, hindre, bakevjer, oppstuvning, skredtunge.

Hurtigsøk
Skaff oversikt. Gå raskt over hele skredet.
S/M på mottak. Se etter godt synlige gjenstander.
Rop og hør etter lyder. Se etter spor inn.

Søk med sende/mottaker (S/M).
Gå gjennom hele skredet, 30 meter avstand mellom søkene.
Gjenta flere gang hvis skredtatte har S/M.
Kjøres parallelt med hurtigsøk. Sjekk S/M-funn med sonding.

Grundig overflatesøk
”Manngard” over hele skredet. Se etter småtteri i overflaten.
Vær rask men også metodisk og nøye. Gjenta flere gang.

Søk med sondestenger
Opptil 6 personer pr søkelinje: handflate mot handflate.
Tre stikk for hvert «søk!»: mellom, til høyre og til venstre for føttene. Gå 75cm frem for hvert søk. Maks 2 meter dypt.
(Norges Røde Kors Hjelpekorps, 2009)

Oppsummering:
En skredulykke er ofte krevende redningsmessig. Det er en situasjon vi ikke vet nøyaktig hvor de forulykkede befinner seg, men at det haster å finne dem. Det å lokalisere den eller de som er tatt av skredet er det første problemet vi står ovenfor, men vi kan også komme til å måtte ta av oss skadede som trenger førstehjelp, ly og kanskje transport, alt etter hvor vi befinner oss og etter været/vinterforholdene (Haslene, 2008).

Å øve på kameratredning er viktig hvis man ferdes ute i vinterfjellet, selv om du holder deg unna skredterreng hele tiden kan du komme i posisjon til å redde andre en gang.

Kilder:
Haslene, S. (2008) Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo
Landrø, M (2007) Skredfare. Fri Flyt AS. Oslo

      Norges Røde Kors Hjelpekorps (2009) Kameratredning i skred [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.rodekors.no [Lest 28.05.2013]

På fjellski over hemsedalsfjellet.

Søndag 27 januar satte vi oss på bussen fra Sogndal til Breistølen på Hemsedalsfjellet for å gå over Reineskarvet og frem til Hemsedal med ankomst fredag 1. februar. Turen var fin og gikk som planlagt, men vi var litt uheldig med været og til tider var det helt hvitt, vi så ingenting rett og slett. Derfor velger jeg å skrive  om orientering og navigasjon i vinterfjellet. Tidligere har jeg skrevet litt generelt om kart og kompass, nå skal jeg gå litt dypere og mer spesifikk inn på hvordan man orienterer i dårlig sikt i vinterfjellet.

En av de dagene som var stort sett var hvit hvit hvit.

Foto: Marius Wiker Engelund

Orientering

Å kunne orientere seg ute i naturen er en svært viktig ferdighet som tar tid og erfaring å lære. Det er viktig for å kunne finne frem til turmålet på en hensiktsmessig måte, videre er gode orienteringsferdigheter en forutsetning for å gjøre sikre og våkne veivalg underveis, blant annet mtp snøskred.

Utstyr: Kart, kompass, Gps

Kompasskurs i dårlig sikt

Er sikten dårlig får du virkelig testet ut kompassferdighetene dine. I dårlig vær er det også hensiktsmessig å bruke GPS, men bør helst brukes mest som en støttefunksjon. Kart og kompass bør primært være orienteringsmetoden man bruker. Tenk hvis GPSen går tom for batteri, eller svikter på en måte og man ikke vet hvor man er i det hele tatt i terrenget og alt er hvitt rundt deg.

Er sikten nedsatt men vekslende kan man innimellom kanskje se steiner, klipper, trær eller fjellformasjoner som kan brukes som fastpunkter er det ganske enkelt å ta frem. Den første i turfølget ser fremover i marsjretningen, finner et fastpunkt og går dit, for å så gjenta prosedyren.

Kompasskurs i null sikt

Om sikten er såpass dårlig at alt ser hvitt rundt deg og man ikke ser noen fastpunkter er det en større utfordring, da faremomentene kan være å gå utfor skavler eller klipper, eller befinner seg i en utløpsone for snøskred. Om det er et kraftig værskifte er det viktig å fortløpende vurdere om man skal gå videre, eller etablere leir ved første og beste anledning.

Går man videre er det viktig at de første 3-4 i turfølge i tillegg til den som går først følger med på kompasskursen og går med noen meters avstand seg imellom. Den første i turfølge må gå å følge med på kompasset hele tiden mens han/hun går fremover. Det kan være vanskelig å holde en nøyaktig kurs når man går slik, derfor må nr 3 eller 4 også gå med kompasset fremme. De kan følge med og rettlede ved å sikte seg gjennom de to-tre personene foran seg og kontollere om førstemann holder kursen. Oppdager denne personen at førstemann har et lite avvik, må han/hun varsle førstemann om dette, ved å f. eks rope "sjekk kursen!". Evt rope "høyre/venstre".

Avstand og tidsbruk

Ved å følge kompasskurs i nedsatt sikt, bør man holde seg til korte strekk, for jo lengre vi går på kompasskurs, jo større vil avviket etter hvert bli. Man kan dele opp ved å bruke sikre holdepunkter og fanglinjer, samt sjekke kartreferansen på GPSen for å finne ut nøyaktig hvor man befinner seg.

En metode for å finne ut hvor langt man er på kompasskursen er rett og slett ta tiden. Ved denne metoden bør man vite sånn ca hvor fort gruppen forflytter seg pr. tidsenhet fra før. Det finnes også "tommelfingerregler" som f. eks 2-4km/t i småkupert terreng + 20 min pr. 100 høydemeter, men det kan variere ganske mye etter gruppens fysikk, oppakning, terrenget og føre, så det er lurt å vite litt om gruppas tidsbruk om man velger å benytte denne metoden.

Det var ikke helt "whiteout" hele tiden :)

Foto: Alea Møbius

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friuftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand