Egenferd over Hallingskarvet 8.-11. april

Tidlig mandag morgen den 8. april dro Even, Caroline, Kim og undertegnede til Ustaoset for å gå opp på Hallingskarvet og videre mot Finse. Dette var en tur uten lærere eller veiledere, vi skulle prøve oss på en egenferd hvor vi selv planla hvor vi skulle dra, hvor langt vi skulle gå, og hvor lenge vi skulle være på tur. Det var ganske fint at vi kunne planlegge alt selv, og vi på gruppa var ganske likesinnede når det gjaldt mål for turen, vi skulle kose oss på tur! Glemme tidspress og ta det hele litt på strak arm etter vær og dagsform. Siden vi tok oss god tid i leiren og samlet overskudd fremfor å stå opp grytidlig og gå hele dagen har jeg valgt å skrive litt om leirliv i dette blogginnlegget.

Jeg, Even the climber og Kimmy poserer på toppen av Hallingskarvet (1853 moh)

Foto: Caroline M. Onarheim

Leirplass
Å kunne etablere en god leir er nødvendig for å kunne ivareta gruppens overskudd underveis på turen. Siden vi tilbrakte mange timer i ulike leirer var det viktig å finne gode leirplasser hvor vi kunne få hvile, lage varm mat og drikke, ha det bra og samle overskudd. For å få til dette er det viktig at leiren gjøres så komfortabel som forholdene tillater.
Å kunne etablere ly og leir på en effektiv og hensiktsmessig måte har også et viktig sikkerhetsaspekt ved seg, f. eks. mangel på overskudd, en som skader seg, eller en værforandring til det verre som gjør det vanskelig å fortsette. Da gjelder det å få opp leiren raskt.
En god leirplass vinterstid ligger på et trygt sted mtp skredfare og utløpsområder, den bør også gi le og ly for vind og nedbør. Får man sol både på morgen og kveld er jo det også et pluss.

Chillern i sola, laang lunsj :)

Foto: Caroline M. Onarheim

Beskyttelse mot vær og vind i en teltleir på vinterfjellet

En ideell teltleir på snø i fjellet bør ha ly for eventuell vind, dette kan skaffes ved å plassere teltet på kortsiden med idet minste forteltet mot vinden, dvs hovedinngangen og det største forteltet bort fra vinden. Videre graver man en levegg av snøblokker med sånn ca samme høyde som teltet, dette vil lede vinden over teltet. Avstanden mellom teltet og leveggen bør være ca 1,5 til 2 meter. Leveggen kan ved sterk vind også forsterkes ved å sette opp skia og bruke de som støtte for leveggen. 

For å forhindre kald trekk inne i teltet hjelper det å legge snø inntil ytterduken rundt hele teltet. Dette er på både godt og vondt, siden litt gjennomtrekk virker forebyggende på dannelse av kondens iform av rim på innsiden av teltduken.

Det er også praktisk å grave seg en forsenkning i forteltet for å enklere stå oppreist, få bedre plass til sekk og utstyr, samt for å etablere en kjøkkenkrok. Dette blir ofte kalt "kuldegrop" for at den kaldeste lufta skal "samle" seg i gropa men Horgen (2010) hevder det ikke er noen temperaturforskjell. 

Telting på toppen av Hallingskarvet, 1853 moh.

Foto: Caroline M. Onarheim

Sporløs ferdsel

I vinterfjellet har vi i mindre grad muligheter til å sette varige spor, siden vi ikke befinner oss i skogen kan vi ikke fyre opp et bål, og det er lite med trær og busker som kan skades ved hugging. Det viktigste blir å ta med seg all søppel og brenne opp dopapiret. Videre er det et diskutert tema hvorvidt man trenger å rive levegger og fylle igjen "kuldegroper". Jeg mener latrinen bør fylles igjen, samt ta resten litt på skjønn. 

Kilder:

Horgen, A. (2010) Friuftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand